Om å finne på ting. Og om å bestemme

Inspirert av dei mange treffande karikaturteikningane som er å sjå nå om dagen av Trump sine storheitstankar om seg sjølv og verda, her kjem mitt bidrag.

Teikninga tek utgangspunkt i presidenten si interesse for å eige til dømes strategiske, eller også gigantiske landområde. Samt gleda han må kjenne på i forbinding med å finne nye namn på desse.

Illustratørar og kunstnarar har opp gjennom tidene satt søkelys på urettferdige eller latterlege forhold som utførast av maktpersonar. Putin er ikkje særleg begeistra for kritisk merksemd gjennom karikatur og satire. Og sjølv om det ikkje er direkte forbode med karikaturteikning i Russland, så kan ein stakkar illustratør ende i straffekoloni eller liknande for ein skarp strek. Og hans gode ven, Trump, skriv gjerne ut presidentordrar på detaljnivå, til dømes om å forby sugerøyr laga av papir.

Teikning kan vere eit sterkt verktøy, og me er svært privilegerte som kan ytre oss fritt her i landet. Det er ikkje ein sjølvsagt ting for alle.

Teikning av typografi

Når ein praktisk må gjere noko - då sit kunnskapen betre

I klassa vår på KDA (kunst, design og arkitektur) teiknast det bokstavar. Det skrivast namn på dei forskjellige delane. For å lære om typografi er dette den beste måten - når ein praktisk må gjere noko - då sit kunnskapen betre. Og dermed veit ein meir om kva som gjer at det er forskjell på ein A i antikva og ein A i grotesk. Ein veit at den vesle foten på fonten i antikva heiter seriff. Ein veit at små bokstavar heiter minusklar og store heiter versalar. Dette kan ein også lære ved å berre høyre om det. Men, kunnskapen festar seg meir ved å finne fram blyanten, streke opp hjelpelinjer, studere bokstavane for så å teikne. Det dannast koplingar i hjernen ved praktisk arbeid og erfaring.

I dag er det lett å få produsert svara. Ein kan formulere eit spørsmål og i neste sekund har ein svaret. Men dette gir ikkje djup kunnskap. Det er urovekkande at tendensen går i ei slik retning på alle fag- og samfunnsfelt. Kunnskapen må inn i hovudet. Dei unge treng meir enn nokon gong før faktabasert kunnskap. Og dei må øve og praktisere. For korleis skal ein kunne forstå og tenke og vurdere utan.

Den amerikanske filosofen, pedagogen og psykologen John Dewey sitt pedagogiske ideal var enkeltmenneskets utvikling og vekst mot å bli livsdyktig i det moderne samfunnet. Han meinte at kunnskap og handling er gjensidig avhengige av kvarandre, og formulerte dette slik: «Learn to know by doing, and to do by knowing» (SNL). Dette peikar på viktigheita av å tileigne seg kunnskap gjennom praktisk erfaring, samstundes som ein anvender teoretisk kunnskap.

Teikning av bokstavar er ein fredeleg aktivitet. Det er ikke særleg krevjande og det er ikkje vanskeleg å meistre denne øvinga. Ikke desto mindre er denne praktiske aktiviteten av stor verdi for læringa.

Korfor er kreativt og praktisk arbeid av verdi?

Korleis kan arbeidet med estetiske problemstillingar vere av verdi for elevar i vidaregåande skule? Og på kva måte kan kreativitet vere nyttig for menneskets utvikling og evna til kritisk tenking?

“The future belongs to young people with an education and the imagination to create.”

— Barack Obama

Prosessarbeid, marmorering. Elev på utdanningsvalg, Bergeland vgs, 2024

I tillegg til at kunst har ei rekke verdiar i kraft av seg sjølv, er det også fleire vesentlege «spin-off-effekter» i det å arbeide med kunstnarlege uttrykk og problemstillingar.

For å belyse dette vil eg i denne kronikken vise til kunst- og litteraturkritikar Kjetil Røed, professor i pedagogikk Gert Biesta, filosof Arne Næss, samt ein aktuell OECD-rapport.

Kunst- og litteraturkritikar Kjetil Røed poengtera det viktige i å meistre eit handverk i boka Kunsten og livet - en bruksanvisning. Røed snakkar om ulike dydar som kan bidra til auka forståing. Dydane handlar om korleis ein kan finne koplingar mellom verdiar og spørsmål rundt kunst, samt korleis ein kan forstå seg sjølv. Ein av dydane er handverk som tek føre seg den «kognitive og emosjonelle konsistensen i det å ha en helhetlig erfa­ring» (Røed, 2019). Altså tilfredsstillinga det gir å kunne beherske eit handverk, og heilheita som kan oppstå i det erfaringsmessige som praktisk arbeid kan skape.

Ein som også vektlegg det naudsynte med heilskapleg erfaring, samt å sjå på mennesket som heilheit, er professor i pedagogikk Gert Biesta. Biesta viser til viktigheita av kunstfaga som verdifulle i seg sjølv. Men også at eleven ved å arbeide med kreative problemstillingar, i tillegg vil oppleve betre meistring i andre fag. Biesta peikar på verdien av prosess, og i staden for å spørje kva utdanning produserer, vil Biesta heller spørje kva utdanninga betyr og mogleggjer. Han er oppteken av at det gis moglegheit for at eleven får uttrykke og utvikle seg, samt å finne si eiga stemme (Biesta, 2019).

I denne samanhengen er det også interessant å sjå på kva filosof Arne Næss seier om utdanning. Næss er oppteken av korleis ein kan skape glød og engasjement, og seier at motivasjon er avgjerande innan utdanning. Han framhevar at å ved å få tak i følelsar for faga, samt gode følelsar generelt, så gis god utdanning. Han meiner at dette ikkje er nok til stades i utdanninga, og at det kan eksperimenterast meir. Altså at det leggast til rette for læringsprosessar som tek meir utgangspunkt i kva elevane gløder for. Næss vektlegg også at læring kan vere gøy, og at dette heng saman med kjensla av å meistre (Næss, 2005).

Til slutt vil eg trekke inn kva OECD-rapporten Fostering Students’ Creativity and Critical Thinking: What It Means in School, seier om tema. Rapporten utforskar korleis ein kan utvikla og fremma kreativitet og kritisk tenking i skulen.

I rapporten snakkast det om at kreativitet og kritisk tenking er bra på fleire måtar.  Ein vil få ei betre forståing når kreativitet og kritisk tenking lærast - både for det mentale, men også for meir kognitive ferdigheiter. Kreativitet bidreg til idear og produkt- medan den kritiske tanken bidreg til å evaluere og bedømme. Særleg er kritisk tenking viktig for individet for å kunne vurdere kor vidt det er truverdig alt ein blir utsett for i informasjonssamfunnet. Det peikast også på at kreativitet er viktig for menneskets velvære, og i rapporten framhevast det at kreativitet og kritisk tenking kan bidra til at eleven blir ein fri og uavhengig tenkar som ikkje berre gjentek dei han lærer. Å kunne tenkje sjølvstendig er også viktig når det kjem til å etablere kunnskap, samt danninga og den personlege utviklinga som eleven er i. Og at tileigning av kreativitet er eit viktig element i dette (Vincent-Lancrin, 2019).

Det er altså sannsynleg at det gjennom kreativt og praktisk arbeid med estetiske problemstillingar skapast prosessar som er av stor verdi for menneskeleg utvikling. Slik kan ein forstå at kunstfaga, i tillegg til å vere verdifulle i seg sjølv, også kan generere mange gode prosessar. Dessutan kan skapande fordjupingsarbeid gi glede, glød og motivasjon - og at gjennom dette gis det god utdanning. Samstundes vil også evna til sjølvstendig og kritisk tanke utviklast. Noko som, kan hende, dagens samfunn krev meir enn nokon gong før.

Kjelder

Biesta, G. (2019). What if? Art education beyond expression and creativity. The International Encyclopedia of Art and Design Education.

Næss, A, Haukeland, P. I. (2005). Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følel­ser og fornuft. Universitetsforlaget.

Røed, K. (2019). Kunsten og livet - en bruksanvisning. Flamme.

Vincent-Lancrin, S., et al. (2019). OECD Publishing, Paris, Fostering Students' Creativity and Critical Thinking: What it Means in School

Kreativitet er like viktig i utdanninga som leseferdigheiter

Sparekniven er kvessa rundt om kring i utdanningstilbodet i landets kommunar – og ikkje overraskande er det dei kreative faga som ryk først

Kreative kunstuttrykk, med inspirasjon frå den abstrakte ekspresjonismen. Elevarbeid, 3KDA

I denne kronikken problematiserast den etablerte forståinga kring nytteverdi og fag i vidaregåande skule.

Dersom kunstfaga (Kunst Design Arkitektur) nedprioriterast på videregående skule: kva vil dette bety for elevens utvikling og utdanning?

Det er liten tvil om at det vil ha fleire negative konsekvensar.  Me veit at kunstfaga spelar ei viktig rolle i det å stimulere til kreativ tenking og problemløysing. I tillegg gir kunstfaga balanse til dei meir teoretiske faga. I dette ligg også at eleven gis moglegheiter til å uttrykke seg på ulike måtar, som også bidreg til ei meir heil utdanning. Dette gir også ein meir variert og engasjerande skuledag, i og med at for mange elevar er kunstfaga ei kjelde til glede og motivasjon. Kunstfaga kan vere døropnarar til karrierar innan kunst, design, musikk og andre kreative felt. Utan tilgang til desse faga kan eleven gå glipp av moglegheiter til å utforske, samt utvikle talent som kan leie til framtidige yrker. Og ikkje minst: kunstfaga bidreg til å utvikle estetisk intelligens - som er viktig for ei samansett forståing rundt fleire områder i livet - i tillegg til å forstå og verdsette kunst og kultur (Utdanningsnytt, 2018).

I den forbinding vil eg referere til TED-talken "Do Schools Kill Creativity" av Sir Kenneth Robinson. Robinson (1950-2020) var ein britisk forfattar, foredragshaldar og internasjonal rådgjevar for utdanning. Han var ein global autoritet innan kreativitet, utdanning og menneskeleg potensial. Han var direktør for Arts in Schools Project og professor i kunstutdanning ved University of Warwick, samt professor emeritus. Robinson var ein forkjempar for kreativitetens rolle i læring og liv og hans innsikt har forma utdanningspolitikk og praksisar over heile verda (sirkenrobinson.com).

Robinson seier at kreativitet er i for liten grad til stades i utdanninga. Han meiner at kreativiteten er like viktig som leseferdigheiter. Men råda som har vore gjeldande er at du treng ikkje musikk, for du blir ikkje musikar. Eller ikkje vel å studere kunst, du blir ikkje kunstnar. Kan hende velmeinande råd, men svært feilaktige. Vidare spør han kvifor er det slik? Han peikar på at svaret kan vere at utdanningssystema er beståande av hierarki der kunst rangerast som lågast, som minst viktig, medan på toppen ruvar matematikk og språk. Og at utdanningssystema handlar i stor grad om akademisk evne, kor det eksistera ein slags akademisk inflasjon der ungdom må ha doktorgrad for å kunne hevde seg i arbeidslivet. Han samanliknar utdanningssystemet med eit bilde av jorda som støvsugast på jakt etter ei bestemt råvare – og at systemet slik også utnyttar våre sinn. Konsekvensen av denne teoribaserte forståinga av utdanning er at mange talentfulle, geniale, kreative menneske trur at det er nettopp det dei ikkje er. Fordi det dei er gode til ikkje blir verdsett, eller at dei faktisk blir stigmatisert. Robinson meiner at vi har ikkje råd til å fortsette på denne måten. Og at denne oppfatninga av intelligens må endrast.

Hjernen er mangfaldig der me tenkjer både visuelt, i lyd, og med kroppen. Me tenker abstrakt, me tenker bevegelse. Intelligensen er dynamisk, interaktiv og hjernen tenkjer kreativt. Altså at det er prosessar i hjernen som er samansette og avanserte. Robinson seier om kreativitet, at han definerer den som prosess med originale idear som har verdi, kor denne ofte viser seg gjennom samhandling mellom ulike fagdisiplinar som har ulike måtar å sjå ting på. Robinson vektlegg viktigheita av å sjå kreativitet og det skapande mennesket som den kapasiteten det er, og at heile mennesket må utdannast for å kunne møte framtida. Han framheld at ikkje alle skal ta ei teoretisk utdanning og at dei kreative faga må få same status som dei teoretiske i utdanningssystema (Robinson, 2006). 

Underteikna har sjølv erfaring med verdien av tilgang til kunstfaget. Då eg var eit barn, teikna eg mykje. Det beste var å sitje på rommet fordjupa i teikninga. På skulen vart teikning noko eg greidde å utmerke meg i, det vart «mitt» område. Eg er sikker på at teikning og skapande aktivitet for meg har vore – og er – av avgjerande betydning.

Eg har kunstutdanning, men det var ingen sjølvsagt ting at eg skulle gå denne vegen. Då eg var ungdom var ikkje gymnaset - som det heitte den gongen - eit alternativ som eg såg for meg. Eg tenkte at teoretiske fag ikkje var noko eg ville fikse særleg godt. Derimot hadde eg min styrke i praktiske, kreative fag. Vel, utan gymnas var eg utan studiekompetanse, noko som sjølvsagt krevjast for å komme inn på høgare utdanning. Det kunne sjå ut til at mine moglegheiter ved Statens høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen var små. Men, og bra for meg, inntak baserast også på praktisk opptaksprøve. Dermed kom eg inn på “Grunnstudiet illustrasjon og design”, kor eg fekk anledning til å fordjupe og utvikle meg innan kunstfaget. Tida mi ved SHKD, (i dag Fakultet for kunst, musikk og design), danna grunnlaget for ein over 20 års karriere innan illustrasjon i alle variantar, og aller mest i forbinding med barnebøker. Denne praksisen bana seinare vegen til PPU, samt ein Master i kreative fag og læreprosessar.

Min absolutte påstand er at utan tilgang til kreative fag, så vil det føre til at mange ikkje vil komme på sporet av det dei har talent og eigenskapar til å meistre. Og for mange, meistre godt. I tillegg er det kreative studieløpet eit godt springbrett også for andre fag og disiplinar, då det er svært sannsynleg at det trengs kreativitet og tverrfaglege løysingar i arbeidsmarknaden framover.

Og som Robinson seier, ein må utdanne heile mennesket, ikkje berre hovudet. Difor må det tenkast annleis om omfanget av menneskets kapasitet.

Kjelder

Robinson, K. (2006). Do schools kill creativity? TED. https://www.ted.com/talks/sir_ken_robinson_do_schools_kill_creativity?subtitle=en

Sir Ken Robinson (2024). Continuing Sir Ken Robinson's Legacy of Creativity & Innovation. Henta 8. oktober 2024 frå https://www.sirkenrobinson.com

Utdanningsnytt (2018, 4. desember). Om kreativitet og kunstfagets rolle i skolen. https://www.utdanningsnytt.no/estetiske-fag-kunst-kunst-og-handverk/om-kreativitet-og-kunstfagets-rolle-i-skolen/141685